Stek anda av glemsomhet
Hvordan gjør en Raaabe en av sine fjerne slektninger? Det er milliarder av andoppskrifter her, men det jeg har fabrikkert i dag, det er i tipsene fremdeles nett.
Jeg gjorde den frosne flagrende mannen i går for å tine i kjøleskapet. Zapperlot, storfeene hadde tint klokka ni i morges. Fly ut sekken fra A ****. Så tok jeg meg tid først. Rødkålen var klar, klatrene i sekken (klumpmasse, som jeg alltid tar for ferdig).
På et tidspunkt klokka halv ti gjorde jeg Quaker fint til ovnen min. Så vasket av, bukspyttkjertelen skåret ut (viktig!), Baconet satt ut (som kommer bak, så det er nok smult senere), veldig ømt salt, pepper og merian masserte ... også hvor behagelig ville det være storfe, hvis fortsatt Kopp og Feeedern hadde ... abba nu ... fred i sjelen sin. Inni, selvfølgelig, også salt, pepper og merian. Og Zwieeeebeln! Skjær i grove biter og tappet på forhånd. Alltid i Vochel. Så plugget rumpa med tannpirkere. Og så gjorde jeg den stakkars fyren i det minste bissi komfortabel. Aufm mage. I stekepannen! Noe buljong strømmet, litt rød. Salt, pepper og merian strødde over det igjen. Litt mengde avklart smør på den delikate huden (det skal tross alt ikke få noen blemmer.) Butterschmalz fungerer som solkrem.
Så langt er det fortsatt enkelt. Skulle det holde seg slik. Rengjør med storfe-røret. 230 grader. Phew, spis så varmt. Elve var det. Halv tolv. Temperaturen ned. Jeg vil ikke torturere Quaker for mye. 80 grader. Da er jeg et arbeid. Annonsering for det nye selskapet. Seks igjen hjemme. Vel og? Syv timer i ovnen. Fra pga. Fortsatt en halvtime. Legg deretter på vann til melene. Rødkål ble varmet opp. Nå får fuglen alt. Snap! Umiddelbart! aaaah, gjør det bra. Ligg endelig på ryggen. Lukk, som varmer opp røret. 250 grader. Overvarme! Auaaua, det gjør vondt. Det er jeg ikke. Ja, and, ville vært n Raaabe, ville nå schmurgeln nett i røret. Så, 20 minutter senere er kloppene klare, kålen er varm. Redd endelig fuglen.
Plage igjen, nå endelig. Løp med utskjæringskniven. N kvartal kuttet ut. Huden knitrer og smuldrer, kjøttet ... mykt og saftig, uten luft. Ingen Madarins, ingen maroni i det. Ingen asiatiske krydder. Duck pure ... med noen få løk. Som Raaaabe ne anda forestiller seg. En vellykket idé.
Men: dette handlet ikke om fyllingen eller kryddersorten. Men kokemetoden. Egentlig det enkleste, fordi du virkelig kan glemme steken, uten å bli rotet. Ingenting brenner, ingenting blir tørt. Og smaken? Fullført.
