Skadede hesteben: gjør dressingendringene billigere og enklere
I dag skal jeg prøve et hint. Selv om jeg må regne med for sterk kritikk. Det handler om hvordan man kan gjøre en forandringsendring i et skadet hestebein billigere og enklere.
Hesten min hadde en dårlig beitehegnulykke for tre år siden. Et sår på størrelse med et DIN A5-blad på ankelleddet. Hud og kjøtt ble borte til ledd og sene. Leddet og senen var imidlertid ufarlige, så det var ikke nødvendig å sove så lenge det store kjøttsåret ville leges. Jeg valgte den lange helbredelsesveien. Veterinæren var fortsatt så rettferdig å fortelle meg at den resulterende foreningen koster over 1000? kunne vokse opp uten medisiner og gebyret blir forstått.
De to første ukene, bandasjeskiftet, hver tredje dag, ble utført personlig av veterinæren, så løp jeg selv. Den første regningen kom, og jeg ble forvirret, hvor dyr en slik rulling med vatt og resten av tingene var. Grunn nok til å tenke på alternativer. På internett fant jeg en leverandør som tilbød Neopreen foreninger for dette benområdet. Var relativt dyrt, men jeg måtte regne med 4-6 måneder, forventet da to av disse delene allerede, de kunne vaskes i svinger i vaskemaskinen. Ulempen var at borrelåsen var lukket like over såret. Så jeg måtte sy en kontrastende matchende innerpute, det fikk jeg også på en eller annen måte.
Men hovedproblemet var å få en sugeabsorberende og hygienisk sårforbinding i denne nå lettere forandrede bandasjen. Min venn, en utdannet veterinærassistent, anbefalte dette Wisch & Weg - kjøkkenpapir for meg, men de var for uhygieniske for meg (jeg så en gang en rapport, ikke om sår, de er rene bakterie-slingere).
Etter noen diskusjoner med henne og veterinæren til stede, slo vi oss til rette med billige sanitetsservietter. Disse er tilgjengelige i forskjellige versjoner, noen ganger tynne ganger tykke, noe som gjør det lettere for oss å velge bandasjetykkelse / møbeltrekk. Rent praktisk var sanitetsserviettene selvklebende og lettere festet til den indre polstringen. Så stakk jeg med nål og tråd, igjen et passende kuttet stykke bandasjebomull, hvorpå de respektive medisinene ble påført. Jeg måtte bytte bandasje i omtrent 5 måneder, hver tredje dag.
Takket være sanitetsserviettene og Neobreenverband ble kostnadene begrenset. Til og med det fryktede foreningspresset forble. Jeg fant også ut at DA-putene absorberte sårvæsken veldig bra. Hele bandasjen klistret ikke så mye og gjorde det lettere å gå ned i vekt. I tillegg fikk hoppen min lov etter to ukers individuell oppdrett i en liten tut, tilbake til flokken hennes. Den normale sårbandasjen som jeg laget i tid varte bare et døgn ... så jeg trengte en annen løsning.
Jeg ønsker ikke noen en så dårlig sak, men jeg måtte gjøre så mye mental jobb da, at jeg kunne tenke meg å videreføre min erfaring.
